10 sommerferier du kan ha i Larkollen

IMG_3785

I dag er det siste skoledag før sommeren, og selv om det er et par uker før jeg skal ha helt fri kjenner jeg feriefølelsen boble litt i magen. I år skal vi «bare» være i Larkollen, men det betyr ikke at det ikke blir en spennende ferie. faktisk kan det bli mange spennende ferier! Her er en liste over 10 av dem:

  1. Danmarkstur
    Gå på den smale steinstien som blir tørrlagt ved lavvann, over til øya «lille Danmark» ved Teibern. Nyt fuglelivet og de vakre blomstene, og kanskje spenningen ved å vente litt lenger slik at du ikke er helt sikker på å komme tørrskodd tilbake. Akkurat passe ekstremt!
    IMG_3758
  2. Festivalsommer
    Det skal være en mengde ulike konserter Larkollens og omegn denne sommeren, både på Losen, Calberg gård, Søndre Følgstad og ikke minst i Moss. Larkolluka er dessuten en eneste lang festival med konserter, show, aktiviteter konkurranser og gøy fra morgen til kveld. Ligg i telt og la være å dusje for å få den autentiske festivalfølelsen.
  3. Øyhopping
    Enten det er med kano, SUP, snekke, jolle eller seilbåt. Kollen,  Eldøya og Store Sletter er bare noen få minutter unna og byr på fantastiske naturopplevelser.Steder du ofte kan ha helt for deg selv, med mindre du får selskap av beitende kuer.
  4. Bondegårdsferie
    Bortsett fra kuene på Eldøya kan du treffe både høner sauer og geiter hvis du tar en vandring i det vakre kulturlandskapet i den indre delen av Larkollhalvøya. For en mer utpreget bondegårdsopplevelse kan jeg anbefale Balke gård på vei mot Dilling. Der er cafeen åpen i helgene og du kan hilse på høner kaniner, griser og norsk ursau, du kan også treffe og ri på hest. Det er en helt spesiell stemning å sitte ute under løvtrærne mens høner forsøker å stjele vaffelen din. De selger også bl.a. antikviteter, tørkede blomster og saueskinn.
    IMG_3877
  5. (små- og mellom-)Storbyferie
    Moss er en litt undervurdert, trivelig sommerby som har mye å by på, spesielt hvis du er kunst- og kulturinteressert. Det er heller ikke langt til Sarpsborg, som fyller 1000 år i år og har vanvittig mye på gang, Fredrikstad, der det er en etablert sannhet at «sommær’n er hærli» og dessuten vakre perler som Son og Drøbak.
  6. Kunstreise
    Landskapet i Larkollen har inspirert mange kunstnere. Trenger du hjelp med å komme i gang kan du ta en malerkurs Du kan bare nyte andres kunst. I Rygge og Moss bugner det av gallerier og utstillinger. Like om hjørnet er galleriene på Calberg gård og på Kallum Søndre, og det kjente Galleri F15 på Jeløya er bare 15 minutter unna med bil.
    NOR anvendt Fredriksodde, Larkollen, NOR original Fæstningsværker paa Larkullen, ENG original Fortifications at Larkoul
  7. Luksusliv
    Støtvig hotel er landets mest påkostede hotell og gir deg virkelig en følelse av luksus i smakfulle omgivelser. Enten du har råd til full pakke med overnatting, middager og opplevelser, en lunsj, et besøk i spa-avdelingen eller bare et glass på terrassen føler du deg for en stund som en av fiffen, på en bra måte! 
  8. Aktivitetsferie
    Kiting, Kajakk, BMX,  SUP,sykling, løping, Volleyball, Fisking, Tennis, Golf, Fotball «u name it»! I Larkollen har du enorme muligheter for å være aktiv og dyrke dine interesser. Er du ikke sliten nok etter alt dette kan du komme og klippe gresset mitt!
    IMG_3833
  9. Campingferie
    I stasjonær eller mobil campingvogn på Larkollen camping, i telt ved en av strendene eller hjemme i din egen hage…Campingferie er en fin måte å komme i tettere kontakt med de du er glad i og med naturen. Husk myggspray!
  10. Hjemme/ hytteferie
    Stå opp sent, spise frokost i 2 timer, pusle litt med noen prosjekter i hagen, stikke håndkleet under armen og gå på stranda en liten stund. Fyll det lille oppblåsbare bassenget til ungene. Drikk kaffe på verandaen. Les ting høyt for hverandre fra lokalavisa og fra facebook. Gå på butikken og bruke så lenge du vil på å bestemme deg for hva du skal handle til middag. Invitere noen på grilling. Spise til maveskinnet blåner. Krangle om reglene i krokket og prate tull til langt på natt.  Kanskje min favoritt?!

    Hva er din?     

    IMG_3713

Botnerbaugen

 

På dager med mye vind er den vestvendte Botnerbaugen ofte et godt og lunt alternativ hvis man skal på stranda. Derfor er den også et populært utfartssted utenom badesesongen (for de som har en sesong for sånt og ikke bader hele året). For å finne den tar du av mot vest fra Larkollveien mellom tennisbanen og den staselige Botner-gård, og følger skiltene mot badeplassen, Stangerholmen og Klommertangen. Det er bilvei helt ned og rikelig med parkering. Jeg oppfordrer gjerne folk til å gå eller sykle, men strekningen langs fylkesveien kan være litt skummel, særlig hvis man har viltre barn i barnehagealder.

Været har snudd litt, og sydenstemningen er over for denne gang (men forhåpentligvis ikke for i år). Det er i grunnen greit, for jeg er rimelig solbrent og litt kjølig vind føles godt mot huden. Jeg klatrer opp på knausen på sydsiden av stranden. Her kommer mange for å fiske på kveldene, og guttene mine har fått noen flotte makreller her. Det bekymrer meg litt at de minste syntes det å drepe fisken var det mest spennende, men sånn er vel livet på landet… Her er det også stupebrett og badestige. Jeg går ut på enden av stupebrettet og kjenner på sommerfuglene i magen når vinden tar litt tak. Det frister litt å teste bølgene, men det gir seg når jeg ser nærmere etter. Det er fullt av maneter i vannet i dag, både glassmaneter og de brennende røde som pumper seg gjennom vannet som blomster av krystall og silkebånd. De er vakre, fascinerende skapninger, men jeg liker ikke så godt å bade med dem!

Botnerbaugen er delt opp i 3 ulike småstrender, to ganske steinete og en med mer sand. Det er også en annen badestige på et lite skjær/molo som stikker ut. Det kan trenges, for bunnen er stedvis gjørmete og full av litt spisse steiner, så det kan være ubehagelig å gå ut fra stranda, og ikke å anbefale med oppblåsbare leker (sorgen over en død plastkrokodille må ikke undervurderes). På den største stranda er det bedre, i hvert fall på grunna, og i de små varme dammene som danner seg mellom steinene er det ypperlig for smårollinger som vil dyppe badebleia, eller for større barn å fiske krabber og fange små sjødyr.

Her er det også en stor fjellknaus som er akkurat passe farlig for små klatrere, og litt småskummel for mødre som ikke har lyst til å skli nedover på buksebaken. Bak denne avslører det seg et spennende landskap av svaberg, kampesteiner, klipper, og utsyn mot Vestfold.

Det er rikelig med benker og bord her, og godt tilrettelagt med toaletter og søplekasser. På sommerkveldene møtes derfor ofte flere familier eller store vennegjenger her for å grille og kose seg. Botnerbaugen blir også mye brukt som utfartssted for dykkerne i Moss undervannsklubb. Her er det fint både over og under vann.

Botnerbaugen er også et godt utgangspunkt for en tur langs deler av kyststien. Hvis du går gjennom porten nord i området finner du stien som fører deg opp til Evjesundveien. Denne kan du følge nordover til, du gjetter det kanskje……?… Evjesundet, forbi flotte hytter, herregårdslandskapet rundt Botner og opp til Vardåsen naturvernområde og stinettet der.

Botnerbaugen har ikke lange hvite sandstrender, og vannet er ikke alltid krystallklart, men den har sin egen sjarme. Det er alltid noe å se og gjøre her, det er en fin grønn gressplen å ligge på hvis man ikke vil ha sand i undertøyet, og når solen steker har man valget mellom å baske seg i den, eller å finne et skyggefullt sted til seg selv, barnevogna eller sin rødhårede mann. Den er også ned nærmeste stranda fra der jeg bor. Derfor er den min strand, og jeg er glad i den!

IMG_4041

 

 

Dugnadsånd og feststemning i Larkollen

Denne uken har det blitt svettet mye i Larkollen. Ikke bare har det vært usedvanlig varmt, men det har vært en masse aktivitet i lokalsamfunnet. Barna mine er ikke med på så mye enda, så jeg har bare vært på dugnad i barnehagen og på Rygges bygdedag som ble feiret på bygdetunet ved Rygge kirke i dag. Andre har i tillegg vært på bl.a. Hakkebakkeskogen-forestilling med LAKK (Larkollens fritidsklubb) sitt teaterkor, og på Larkollen cup i fotball. Alt dette krever stor dugnadsinnsats fra foreldrene og andre ildsjeler.

På tirsdag, mens jeg vasket vegger og vinduer utvendig i barnehagen, tenkte jeg på all denne frivilligheten. Jeg husker jeg reagerte på det allerede på det første foreldremøtet da barna mine skulle begynne i Støtvigenga barnehage. Veldig mange møtte opp, folk engasjerte seg faktisk i diskusjonen, og da det skulle velges foreldrerepresentanter meldte noen seg frivillig med en gang. Det var litt rart for meg. Jeg har alltid selv vært samfunnsengasjert og deltatt i frivillig arbeid, men er ikke vant til å være en av mange. Det føles inspirerende og trygt på en gang å vite at så mange er villig til å legge inn en ekstrainnsats for barna og lokalsamfunnet. Samtidig skaper det et visst press til å delta som jeg forstår at kan føles tøft for noen, særlig i perioder der bare det å få hverdagen til å henge sammen er krevende nok.

Men hvorfor stiler så mange opp i Larkollen? Er det fordi innbyggerne her statistisk sett er mer «ressurssterke» enn i mitt forrige nabolag? Er det fordi det er et mindre sted? Det kan kanskje forklare en del, men det er ikke derfor JEG er mer motivert til å vaske vegger en varm sommerkveld enn jeg ville vært der jeg bodde før. Årsaken til det er at når jeg drar på dugnad møter jeg vennene mine! Det er hyggelig å treffe folk og slå av en prat mens man utfører oppgaver som ikke krever all verdens hjernekapasitet. Jeg er trygg og avslappet sammen med de andre.

Det tok litt tid før jeg følte det på den måten, og det er ingen selvfølge. Spesielt på et lite sted kan det være vanskelig å komme inn i felleskapet. Jeg føler meg usedvanlig heldig som har fått blitt del av et sosialt miljø knyttet til barnehage og skole, og på fredag hadde fantastiske Ronja og Guro invitert til mammatreff for 2011 kullet, pluss andre som ville være med, på Duestranda.

Duestranda er en litt bortgjemt perle i Larkollen. Jeg hadde hørt barna mine snakke om den etter turer med barnehagen, men selv hadde jeg aldri vært der før. Du kan finne den enten ved å gå ned til enden av Lersbaugen og videre langs sjøen på en smal sti, eller fra  den sør-vestre delen av Rørvikveien. Jeg fant ikke fram først, men traff heldigvis Hege, som er oppvokst i Larkollen, på veien. Det er en ganske liten strand avgrenset av to private brygger, men stranden er nydelig og utsikten med fyrlykta, selve symbolet for Larkollen i forgrunnen, og Eldøya og det åpne havet i bakgrunnen er spektakulær. Her er det gode sjanser for å få være litt i fred på de travleste sommerdagene. Noen vil kanskje av den grunn ikke like at jeg legger ut veibeskrivelsen dit, men i og med at det ikke er noe sted å parkere der begrenser besøket seg nok allikevel.

Vi kunne høre latteren til de andre mødrene et godt stykke før vi så dem, og stemningen fortsatte inn i de sene nattetimer. Vi koste oss med snacks og god drikke. Noen av oss badet. Jeg hadde glemt badetøy men Ronja hadde en ekstra bikini å låne meg. Den måtte være litt magisk, for den passet meg faktisk, til tross for at jeg er flere størrelser større enn henne og har en ganske annerledes kroppsfasong. (Det kan hende jeg ikke hadde syntes den passet dersom jeg hadde sett meg i speilet, men det slapp jeg heldigvis!)  Uansett er det noe eget med å bade mens sola går ned i havet, du er liksom en del av selve solnedgangen.

Når sola gikk ned tente vi bål, og lo og pratet oss inn i natten. Vi var mellom 10 og 15 damer (noen kom og noen gikk) med et aldersspenn på opptil 20 år. Alle har vi ulike bakgrunner og interesser, bortsett fra at vi har barn på samme alder. Allikevel snakket alle med alle, om alle mulige slags temaer (som jeg i hvert fall ikke skal utdype her!)  Jeg føler meg takknemlig over at jeg ikke bare bor et sted med vakker natur, men at jeg får møte så mange vakre personligheter her også.

Det snakkes mye om hvordan man får folk til å stille opp i frivilligheten, og vi bebreider folk for å ikke ta ansvar for samfunnet og fellesskapet. Jeg tror at det er mye lettere å stille opp for et fellesskap man virkelig føler seg som en del av, og at det er mye lettere å forestille seg det store fellesskapet i landet, eller verden, dersom man har et lite et i lokalsamfunnet å forholde seg til. Jeg er så glad at jeg har mennesker rundt meg som er gode på å inkludere alle. De inviterer kanskje bare til en fest, men jeg mener de er med på å bygge et levende lokalsamfunn, og en litt bedre verden.

IMG_3788

SUP på Støtvigstranda

Denne uken har sommeren virkelig kommet, og jeg nyter den i fulle drag! På tirsdag dro jeg ned på Støtvigstranda for å møte min gode venninne Vanja. Hun og mannen hennes, Titus har akkurat startet firmaet SUP-Norway, og fra Larkollen ønsker de å lære verden å padle stående. Mottoet deres er «-Alle kan-«. Jeg ville teste om det også gjelder meg.

Stranda foran Støtvig hotell i sentrum av Larkollen er flittig brukt av både hotell- og badegjester, hyttefolk og fastboende, skolen og barnehagen. Den er sentral og lett å stikke innom etter skolen, jobben, etter en kaffe på Losen eller for et kveldsbad. Dessuten er det en flott vedlikeholdt sandstrand der utsikten er fantastisk ut mot havet, men også flott opp mot det lekre hotellet. Der nyter ferierende og konferansedeltakere noe godt å drikke på balkongen i pausene, eller koser seg i utendørsavdeligen av SPA-anlegget. I Larkollen er dette stranda for de som vil se og bli sett, og nå skulle jeg altså bli sett, i min nye knallblå badedrakt, balanserende på et oppblåsbart SUP-brett. Det kunne slå uheldig ut…

IMG_3651

Jeg har aldri vært noe padletalent. Sist jeg var i kano var jeg høygravid og det tok 3 mann for å klare å velte meg over på en brygge når jeg skulle ut av den. Hvorfor gjør jeg alltid disse rare tingene jeg ikke kan, når ingen egentlig forlanger det av meg? Er jeg SÅ opptatt av å få oppmerksomhet? Nei, jeg velger å tro at jeg gjør ting fordi det er morsommere enn å ikke gjøre det. NÅ skal jeg SUP’e. Nybegynnere anbefales å begynne på knærne og prøve litt der før de reiser seg. Jeg får det ikke helt til. Åren vil liksom ikke gå i vannet der den skal. Så jeg reiser meg opp. Jeg vakler litt, men etter Vanjas instruksjon om å skreve så bredt jeg kan og bøye knærne litt, står jeg ganske støtt. Etter å ha øvet litt mer med åren går dette faktisk ganske bra. Jeg registrerer fornøyd at jeg sliter mindre med balansen enn mange andre. Jeg tror det har litt å gjøre med at jeg ikke er redd for å falle i vannet. Jeg er jo vant med kaldt vann, og bukta ved Støtvig er grunn og lun.  Jeg padler litt lenger ut. Dette er simpelthen fantastisk! Jeg står midt inne i den vakre utsikten, midt i havet, med uhindret syn, fri til å bevege meg som jeg vil. Nesten som å gå på vannet…

Jeg ser rundt meg. Barnehagebåten er på vei ut til en av øyene med en gruppe flytevestkledde barn. To menn, en av dem i dykkerdrakt, skifter ut kjettinger til bryggene i Lersbaugen. En seilbåt legger til ytterst på Støtvigmoloen, og en mor med en liten jente fyller et spann med våt sand. På en av hotellets balkonger skåler et eldre par med hvitvinsglass. Vanja og de andre SUP-novisene ler og skravler mens de beveger seg rundt i bukta. Sommerlivet er i full gang, og jeg er en  del av det. En del av naturen, og en del av et felleskap av mennesker som gleder seg over den. Jo, dette er noe for meg.

Oj, der blåste det opp litt! Jeg må streve litt for å få brettet til å gå dit jeg vil, og forvirrer meg selv litt med teknikken før jeg kommer meg inn i bukta igjen. Neste gang har Vanja lovt å ta meg med på SUP-tur ut på Eldøya. Det høres litt skummelt ut…så da gjør jeg det garantert! Kanskje møter vi på niser? Titus gjorde det for litt siden like utenfor Botnerbaugen og filmet det. Denne dagen finner jeg en flott, stor eremittkreps. Den er også fin!

 

 

 

«Topptur» til Vardåsen

IMG_3501

Vi har mye fjord her i Larkollen, men lite fjell. Det passer meg i grunnen bra. Flatt skal man allikevel ikke påstå at det er.Da jeg onsdag morgen hadde to ledige timer før jeg skulle ta toget til et møte i Oslo, benyttet jeg sjansen til en tur opp i høyden, nærmere bestemt 89 meter over havet til utsiktstårnet på Vardåsen.

Jeg er så heldig å ha dette flotte naturvernområdet bokstavelig talt rett utenfor døra, og utsikten over Botnertjern og skogen er virkelig noe av det som gjorde at jeg forelsket meg i eiendommen vår og at familien havnet her for 3 år siden. På traktorveien ut mot Sanneveien må jeg stoppe og ta mitt første bilde. For noen dager siden kommenterte jeg på en annen bloggers bilde av liljekonvall i blomstring, og nå er den i full blomst her også. Inne i skogen ser jeg at lillesøsteren, maiblom, også er på god vei.

Jeg ser meg godt for når jeg krysser fv 119, og nyter solstrålene noen sekunder på den åpne plassen før jeg begir meg inn på den dunkle skogsveien. Det er rart å tenke på at fram til 1908 var dette faktisk en del av hovedveien fra Moss og Dilling stasjon til Larkollen. Mange brukte naturligvis båt for å komme seg fram, men reisende som kom med toget fra Oslo måtte humpe seg nedover denne veien i hest og kjerre. Allerede den gangen var Larkollen et kjent og litt eksklusivt feriested, og jeg kan tenke meg lokalbefolkningen humret godt i skjegget av de fine fruene som måtte ta denne turen.  En flott naturopplevelse fikk de i hvert fall. Solstrålene trenger gjennom skogtaket som smale, lange engleskikkelser, og det er tusen små huler i de mosegrodde fjellsidene. Skogen på Vardåsen er en av de mest urørte kystskogene vi har i Norge. Her er det lenge siden det er blitt gjort noen inngrep. Den består hovedsakelig av furu, men med store innslag av løvtrær bl.a. eik og bøk.

I skarp kontrast står den velpleide golfparken på Evje som vi møter i nordenden av naturvernområdet. Her er også landskapet veldig vakkert, men ikke så vilt og mystisk. Jeg går ikke inn i golfparken, men følger pilen til utsiktstårnet mot venstre. Snart kommer jeg til en bratt steinrøys som må bestiges. Dette er ikke en tur som er egnet for barnevogn, og jeg merker at jeg kanskje bør skifte ut litt mer enn skoa før jeg drar på møte etterpå.

Vel oppe er det løvskogen som dominerer langs stien, og vårlig bjørkeløv gir alt et lysegrønt håpefullt skjær. Jeg følger den steinete stien på en bro over en bekk og inn i mørkere skog igjen. Med ett er jeg ved tårnet. Jeg har vært her mange ganger, men dette tårnet har en merkelig evne til å plutselig dukke opp når jeg enten tror jeg har gått alt for kort eller alt for langt.

Det er en litt bratt sti opp til toppen der tårnet står. Der er det også en fin bålplass med stokker til å sitte på. Et fint sted å stoppe i den delen av året der det er lov å brenne bål. Selve tårnet står i en stor steinur, og ble reist i 1994 som et lokalt samarbeidsprosjekt med mange lokale aktører involvert. Det erstattet et gammelt og utrygt tårn som sto der tidligere, og det sies at det denne høyden var en del av et nettverk av varder for å varsle om ufred på 1600 tallet, og kanskje også tidligere. (Derav navnet…) Det er en rekke kulturminner på Vardåsen, og jeg vil sikkert fortelle mer om dem i senere blogginnlegg. Jeg har mange fine turer her!

Så begir jeg meg opp den smale trappen opp i det 12 m høye tårnet. Jeg har fått litt høydeskrekk etter at jeg fikk barn, men dette klarer jeg greit, spesielt når jeg ikke har noen andre enn meg selv å bekymre meg for. Der oppe åpner verden seg for meg, og den skyggefulle skogen er borte. Det blåser litt og tårnet svaier mykt. Mot øst ser jeg fra denne høyden tilsynelatende uendelige skoger og jorder med få tegn til moderne liv. Det får meg til å tenke på hvordan det ville vært å leve her for 100 år siden, eller kanskje i bronsjealderen, da mennesket var en del av naturen uten å endre landskapet totalt og ugjenkallelig.

Mot vest og sør ser jeg kysten, nærmest Stangerholmene og spissen av Kollen, så Revlingen, Bastøy og Jeløya, og på andre siden fjorden Åsgårdstrand, Horten og flere steder jeg ikke helt kan plassere. Så nære og så langt unna. I mellom går en av Bastøy-fergene med folk, biler og gods over fjorden. Fra denne høyden får jeg et annet perspektiv på hvor jeg og Larkollen befinner oss i verden. «Østenfor Son og vestenfor Råde», som en av platene til Mossebandet Dusty Cowshit het. Her ligger mitt Soria Moria slott.

Jeg setter meg ned med en kopp kaffe, og ser på navnene som er risset inn i treverket på tårnet. Stygt vil kanskje noen si, men jeg liker tanken på at ungdommer har kommet opp hit og følt at de ville sette spor etter seg, at de kanskje var litt stolte av seg selv over å ha kommet hit. Eller på de som var så uendelig forelsket at de bare måtte addere sine forbokstaver mens de sto her og nøt utsikten.

Ned fra åsen tar jeg den smalere sien rett mot øst, det er ganske bratt ned og litt vått. For to år siden sprang jeg opp denne bakken, det hadde jeg ikke klart i dag! Skal jeg skjerpe meg med trening i sommer? Tror ikke det. Denne veien er vanskelig å gå, men betydelig raskere, i hvert fall nedover, og før jeg vet ordet av det er jeg nede på den gamle Larkollveien. Det har gått under en time fra jeg la i vei, selv med solid kaffepause og mye fotografering. Jeg har god tid før jeg skal rekke toget! Jeg skifter fra college-jakke til bluse, og fra joggesko til småsko og tar på meg litt leppestift. Sånn, klar til jobb! Det kaller jeg lavterskelaktivitet.

På toget oppdager jeg at jeg har litt gjørme på det ene benet av olabuksa… Det gikk sånn nogenlunde av når det var tørt.

 

 

 

Huletur rundt Teibernholmen

IMG_32502. Pinsedag møter vi (det vil si de to yngste guttene mine på 4 og 6 år, mannen min Mark og jeg) Batman (5 år) på parkeringsplassen ved Teibern. Han har også tatt med seg sin mor, som er min gode venninne Hanne og lillesøsteren på 4mnd. Han er veldig ivrig, for i dag skal han vise kameratene sine den superhemmelige hulen. Så istedenfor å ta den vanlige stien rett ned til stranda og Lille Danmark, går vi andre veien forbi den gamle kroa og inn til høyre på campingplassen. Jeg har alltid hatt litt vanskelig for å forstå sjarmen med å feriere i stasjonær campingvogn. Å være på den samme plassen hvert år, og leve tett på de samme menneskene. Det er nok ikke noe for en enstøing som meg! Allikevel når jeg ser denne plassen, der man kan skimte havet mellom vognene og omgivelsene er så vårlig grønne og fulle av fuglesang og sommerfugler at det synger i hjertet, og når men ser hvordan barna kan springe fritt omkring, utforske og finne nye venner, da tenker jeg at det er en ganske smart måte å feriere på. Hvor mye må man gi for en hytte i 100meters beltet, egentlig? Her kan man ha en for under 20 000kr i året.

«Vi har funnet hulen allerede!», hyler 4 åringen min. Denne hulen er en bit av en gammel hul eikestamme som ligger langs stien. Den kan man både gå gjennom og over, og det varer ikke mange sekundene før «Hvem er det som tramper på min bru?» gjaller gjennom campingplassen. Vi voksne tar en pust i bakken. Vi har jo gått kanskje 50 meter.

 

Neste stopp blir 3 minutter senere da vi kommer til den gamle lekeplassen ved lokalene til Arbeidernes Båtforening. Her er det husker, sandkasse med gravemaskiner, vippehuske og bord med benker. Vi innser at det bare er å kapitulere og bestemmer oss for å ta kaffen allerede her. Vesla sover godt i bæretørklet, og guttene tester ut lekene. Spesielt den gammeldagse vippehuska, som man ikke lenger ser så ofte på lekeplasser er spennende, og barna viser oss raskt og med stor entusiasme flere ulike grunner til at de er blitt sjeldne i vårt sikkerhetsfikserte samfunn, sammen med god motorikk, balanse og forståelse for fysiske lover.

Jeg har overgått meg selv og tatt med kaffe, vannflasker og noen litt brune bananer. Hanne har med saft, brødskiver og en veldig god sjokoladekake. Sola varmer i ansiktet, vi småprater og koser oss. I mellomtiden har guttene oppdaget et klatrefjell, og noen litt større jenter viser dem hvordan de kan komme helt opp på toppen. Hanne og jeg blir litt nervøse, men Mark ber oss om å la dem holde på. De må jo få lære. To sekunder etter springer han lynraskt til og hanker minstemann ned fra den tynne kanten han balanserte på. Dette ble i meste laget selv for far, og vi kommer oss videre.

Vanligvis har Hanne gått rett inn bak lekeplassen for å finne hulen, men vi blir trukket mot glimtet av vann mot nord. Her er de en liten sandstrand der ingen av oss har vært før. I dag har lavvannet gjort det mulig å hoppe ut til noen små skjær, og lagd små varme kulper. «Perfekt for Vesla neste sommer», drømmer Hanne. Hit må vi tilbake med badetøy. Vi går opp på de blanke svabergene og beveger oss mot sør og øst igjen. Larkollens geologiske historie har gitt oss noen fantastiske fargespill. «Se, skispor på fjellet!» sier 6 åringen. Strandnellik (Fjærekoll) og Natt og lyse dag (Stemorsblom) blomster villig i steinsprekkene.

Så finner vi en labyrint i bakken! Ungene hopper ned og utforsker mens de roper til hverandre at de må passe seg for Taurus og Daidalos. Mark lar seg også fascinere av løpegangene og skytestillinger fra 2. verdenskrig, og forteller om en dokumentar han har sett om hvordan tyskerne ble lurt til å tro at Storbritannia hadde planer om å befri Norge først, slik at de sendte tropper til å lage disse forsvarsverkene langs kysten vår og gjorde det lettere for de allierte å innta Normandie på D-dagen.

I mens leter Hanne etter hulen, som hun husker var like i nærheten. Vi leter i den lave furuskogen, men finner isteden en gammel gravrøys fra bronse eller jernalderen. Folk har visst alltid likt fine steder!

Etter litt romstering langs skogkanten finner vi til hulen. Jeg hadde forestilt meg noe trangt mellom noen steinblokker. Dette er en stor hall under fjellet, bunnen dekket av brunt vann. Vi forstår raskt at denne er menneskeskapt. Kanskje den ble brukt som ammunisjonslager? Jeg har søkt litt på nettet, og et sted sies det at tyskerne utvant kråkesølv (glimmer) her. Imponerende er den i hvert fall, med det høye taket, innslag av kvarts i veggene, og et fantastisk ekko som blir utnyttet til det fulle. Hanne fantaserer om en konsert på en flåte her inne mens publikum sitter oppover skråningen, men praktikeren Mark setter spørsmålstegn ved steinmassenes stabilitet ved et høyt lydnivå. Så begynner guttene å se både krokodiller og haier som beveger seg rundt i det brune vannet, og en av dem begynner å bli nervøs for at dragen som bor her snart også kommer hjem, så da er det best å komme oss videre.

Vi går langs svabergene og ser over mot Taralden. En seilbåt beveger seg gjennom det glitrende vannet som i dag ser nesten middelhavsturkist ut. Hadde en kunstner malt det, ville vi beskyldt ham for å dra sommerklisjeene litt vel langt, men naturen bryr seg ikke om sånt! Mark speider ned på sjøbunnen. Her ser det bra ut for sjøørret. Rett nok, bak neste knaus dukker det opp to fiskere. Den ene får noe på kroken, og vi følger spent med mens han han drar opp en flott flyndre.

Vi kommer til enda flere krigsminner, en levende svamp, noen pene steiner og et par gode klatrefjell til, før vi ender opp på fristranda ved Lille Danmark, godt fornøyd med en opplevelsesrik tur.

Innenfor byplanlegging snakkes det om hvor ofte man bør legge inn noe som gir en opplevelse eller et inntrykk i bylandskapet for at folk skal føle seg vel og velge å bruke beina framfor å kjøre. Her ute har naturen og historien allerede gjort jobben for oss, og så hjelper det med noen barn som ikke har lært å lukke øynene for verdens mange undre.

 

Langstranda

 

Da vi akkurat hadde flyttet til Larkollen og vi ikke kjente noen her, dro familien ofte ut på sykkeltur for å utforske området. På en av disse turene spurte vi et eldre ektepar som lukte i hagen på hytta si om de visste om en god strand i nærheten. «Selvfølgelig» sa de, «dere MÅ bare dra til Paradisbukta! Den ligger rett her nede.» Da vi vente hjemover den kvelden utslitte, lykkelig og solbrente var vi alle enige om at denne stranden virkelig levde opp til navnet sitt. Da vi senere nevnte Paradisbukta for noen foreldre i barnehagen ble vi raskt korrigert: «Det er bare hyttefolk som sier Paradisbukta, for fastboende heter den Langstranda.» Så for å bevare min «street cred» (eller «road cred» heter det kanskje i landlige strøk…), er det Langstranda jeg tok turen til i dag. Litt mindre poetisk, men like korrekt beskrivende.

Det er en veldig hyggelig sykkeltur til Langstranda dersom du tar Engholmveien ned fra Larkollveien, men i dag er jeg lat og tar bilen. Jeg tar av fra hovedveien ved skiltet til Larkollen camping (ja, den fra TV-programmet) og kjører gjennom furuskog og kulturlandskap mot havet. Rett etter krysset der Teibernveien går til venstre er det en parkeringsplass på høyre side av Nesetveien. Den er ganske dårlig vedlikeholdt, men i dag er parkeringsplassen nesten tom og jeg kan kjøre slalåm mellom store steiner og hull, og finne meg en parkeringsplass med litt skygge. Bak en bom går stien ned til stranda. Jeg tar veska på armen og vandrer inn i skogen. Det lukter mose, bartrær og nyutsprungne løv og jeg kjenner at jeg fylles av barnlig forventning. Dette er begynnelsen på et eventyr. I skyggen av trærne vokser fioler, hvitveis og engsyre. Selv noen jordbærplanter blomstrer allerede og reklamerer for sommerens søte gleder. Det er noen hundre meter å gå, så hvis man skal på tur hele dagen med en stor familie lønner det seg å pakke lett, eller ha med en transportvogn eler lignende. Jeg er for en gangs skyld alene og nyter det i fulle drag, selv om jeg blir litt vemodig når jeg ser favorittklatretreet til 6 åringen.

IMG_3091

Skogen åpner seg og jeg kan skimte havet bak en gresslette med spredte, forvridde furuer og en hekk av nyperoser. På denne sletta er det populært å sette opp telt, eller å legge håndklærne sine under strandutflukter på dager med mye vind. Her er det lunt, men jeg trekkes mot den milde havbrisen, og går på den smale stien mellom to store Rosa Rugosa som fungerer som inngangsportal til en ny glitrende verden av blått hav og hvit fin sand. Det er som å komme til Syden, eller i det minste til Danmark!

Det er lett å finne plass på stranda i dag, en kvinne ligger og leser under en parasoll, et engelsktalende par sitter på et stykke drivved og ser utover mot Sletterøyene mens de snakker engasjert om noe, en far med en liten datter ser etter skatter i vannkanten og en gjeng spiser en sen frokost på svaberget i vest. Ellers er den lange sandstranda tom. Det er tross alt bare 10. mai, selv om temperaturen er slik man ønsker seg i fellesferien. Da vil det nok bli mer folksomt, men aldri trangt, her er det god plass!

Jeg tar av meg til bikini og vasser ut i det klare vannet. På grunna, med føttene i den myke sandbunnen er det overraskende varmt i vannet. Vannet går til leggene et godt stykke før det gradvis blir dypere. Dette er noe av det som gjør stranden så populær blant barnefamilier. Her er det langgrunt nok for de minste, og dypt nok for de svømmedyktige, eller de som skal øve seg på å bli det. På sommeren er det en flytebrygge ute i vannet som er populær å svømme til for ungdommer, større barn og overivrige voksne (som meg).

Å si at jeg liker å bade i havet er en grov underdrivelse! Jeg er totalt avhengig og har i år gjort det minst en gang i uken siden oktober. Derfor er det ikke noen stor utfordring at vannet blir vesentlig kaldere før det er dypt nok til å svømme i. Kaldt er det selvfølgelig, men friskt, herlig og behagelig allikevel. Jeg svømmer litt fram og tilbake, tester de ulike svømmeartene og passer på å ikke komme alt for langt fra land. Det har aldri skjedd meg før, selv ikke da det var 10 kuldegrader, men hvis jeg skulle få krampe vil jeg ikke ta sjansen på at noen av de andre på stranda takler å svømme ut for å redde meg. Etterpå stopper jeg opp, står med vann til livet og bare nyter sola mot ansiktet, den vakre utsikten, det friske, kjølige vannet rundt meg.  Rolig puster jeg vekk stress og bekymringer. En måke lander like ved, den ser på meg som om de lurer på hva slags merkelig fugl eller fisk jeg er. «Sannelig om jeg vet!» svarer jeg den, «men jeg gleder meg til å finne det ut!».

Oppe på land kjenner jeg den gode innvendige varmen som kommer fra å ha vært i kaldt vann. Jeg tusler litt rundt på stranda og ser på skjell og steiner. En annen sideeffekt av vinterbading er at når du først har hutret rundt i bikini ubarbert, usminket, utrent og blåhvit i huden hele vinterhalvåret, gjerne til glede for frokostspisende hotellgjester, bekymrer du deg vesentlig mindre for å gå lettkledd omkring på stranda en deilig sommerdag. Jeg tørker meg, og skifter inne i sommerkjolen. En deilig forskjell fra januar er å ikke behøve å pakke seg godt inn og skyndte seg hjem til en varm dusj, men å kunne snu seg en siste gang, snuse inn sjøluften og takke farvel til Langstranda før jeg sakte rusler opp skogstien igjen med skoene i handa.