Dugnadsånd og feststemning i Larkollen

Denne uken har det blitt svettet mye i Larkollen. Ikke bare har det vært usedvanlig varmt, men det har vært en masse aktivitet i lokalsamfunnet. Barna mine er ikke med på så mye enda, så jeg har bare vært på dugnad i barnehagen og på Rygges bygdedag som ble feiret på bygdetunet ved Rygge kirke i dag. Andre har i tillegg vært på bl.a. Hakkebakkeskogen-forestilling med LAKK (Larkollens fritidsklubb) sitt teaterkor, og på Larkollen cup i fotball. Alt dette krever stor dugnadsinnsats fra foreldrene og andre ildsjeler.

På tirsdag, mens jeg vasket vegger og vinduer utvendig i barnehagen, tenkte jeg på all denne frivilligheten. Jeg husker jeg reagerte på det allerede på det første foreldremøtet da barna mine skulle begynne i Støtvigenga barnehage. Veldig mange møtte opp, folk engasjerte seg faktisk i diskusjonen, og da det skulle velges foreldrerepresentanter meldte noen seg frivillig med en gang. Det var litt rart for meg. Jeg har alltid selv vært samfunnsengasjert og deltatt i frivillig arbeid, men er ikke vant til å være en av mange. Det føles inspirerende og trygt på en gang å vite at så mange er villig til å legge inn en ekstrainnsats for barna og lokalsamfunnet. Samtidig skaper det et visst press til å delta som jeg forstår at kan føles tøft for noen, særlig i perioder der bare det å få hverdagen til å henge sammen er krevende nok.

Men hvorfor stiler så mange opp i Larkollen? Er det fordi innbyggerne her statistisk sett er mer «ressurssterke» enn i mitt forrige nabolag? Er det fordi det er et mindre sted? Det kan kanskje forklare en del, men det er ikke derfor JEG er mer motivert til å vaske vegger en varm sommerkveld enn jeg ville vært der jeg bodde før. Årsaken til det er at når jeg drar på dugnad møter jeg vennene mine! Det er hyggelig å treffe folk og slå av en prat mens man utfører oppgaver som ikke krever all verdens hjernekapasitet. Jeg er trygg og avslappet sammen med de andre.

Det tok litt tid før jeg følte det på den måten, og det er ingen selvfølge. Spesielt på et lite sted kan det være vanskelig å komme inn i felleskapet. Jeg føler meg usedvanlig heldig som har fått blitt del av et sosialt miljø knyttet til barnehage og skole, og på fredag hadde fantastiske Ronja og Guro invitert til mammatreff for 2011 kullet, pluss andre som ville være med, på Duestranda.

Duestranda er en litt bortgjemt perle i Larkollen. Jeg hadde hørt barna mine snakke om den etter turer med barnehagen, men selv hadde jeg aldri vært der før. Du kan finne den enten ved å gå ned til enden av Lersbaugen og videre langs sjøen på en smal sti, eller fra  den sør-vestre delen av Rørvikveien. Jeg fant ikke fram først, men traff heldigvis Hege, som er oppvokst i Larkollen, på veien. Det er en ganske liten strand avgrenset av to private brygger, men stranden er nydelig og utsikten med fyrlykta, selve symbolet for Larkollen i forgrunnen, og Eldøya og det åpne havet i bakgrunnen er spektakulær. Her er det gode sjanser for å få være litt i fred på de travleste sommerdagene. Noen vil kanskje av den grunn ikke like at jeg legger ut veibeskrivelsen dit, men i og med at det ikke er noe sted å parkere der begrenser besøket seg nok allikevel.

Vi kunne høre latteren til de andre mødrene et godt stykke før vi så dem, og stemningen fortsatte inn i de sene nattetimer. Vi koste oss med snacks og god drikke. Noen av oss badet. Jeg hadde glemt badetøy men Ronja hadde en ekstra bikini å låne meg. Den måtte være litt magisk, for den passet meg faktisk, til tross for at jeg er flere størrelser større enn henne og har en ganske annerledes kroppsfasong. (Det kan hende jeg ikke hadde syntes den passet dersom jeg hadde sett meg i speilet, men det slapp jeg heldigvis!)  Uansett er det noe eget med å bade mens sola går ned i havet, du er liksom en del av selve solnedgangen.

Når sola gikk ned tente vi bål, og lo og pratet oss inn i natten. Vi var mellom 10 og 15 damer (noen kom og noen gikk) med et aldersspenn på opptil 20 år. Alle har vi ulike bakgrunner og interesser, bortsett fra at vi har barn på samme alder. Allikevel snakket alle med alle, om alle mulige slags temaer (som jeg i hvert fall ikke skal utdype her!)  Jeg føler meg takknemlig over at jeg ikke bare bor et sted med vakker natur, men at jeg får møte så mange vakre personligheter her også.

Det snakkes mye om hvordan man får folk til å stille opp i frivilligheten, og vi bebreider folk for å ikke ta ansvar for samfunnet og fellesskapet. Jeg tror at det er mye lettere å stille opp for et fellesskap man virkelig føler seg som en del av, og at det er mye lettere å forestille seg det store fellesskapet i landet, eller verden, dersom man har et lite et i lokalsamfunnet å forholde seg til. Jeg er så glad at jeg har mennesker rundt meg som er gode på å inkludere alle. De inviterer kanskje bare til en fest, men jeg mener de er med på å bygge et levende lokalsamfunn, og en litt bedre verden.

IMG_3788

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s