«Topptur» til Vardåsen

IMG_3501

Vi har mye fjord her i Larkollen, men lite fjell. Det passer meg i grunnen bra. Flatt skal man allikevel ikke påstå at det er.Da jeg onsdag morgen hadde to ledige timer før jeg skulle ta toget til et møte i Oslo, benyttet jeg sjansen til en tur opp i høyden, nærmere bestemt 89 meter over havet til utsiktstårnet på Vardåsen.

Jeg er så heldig å ha dette flotte naturvernområdet bokstavelig talt rett utenfor døra, og utsikten over Botnertjern og skogen er virkelig noe av det som gjorde at jeg forelsket meg i eiendommen vår og at familien havnet her for 3 år siden. På traktorveien ut mot Sanneveien må jeg stoppe og ta mitt første bilde. For noen dager siden kommenterte jeg på en annen bloggers bilde av liljekonvall i blomstring, og nå er den i full blomst her også. Inne i skogen ser jeg at lillesøsteren, maiblom, også er på god vei.

Jeg ser meg godt for når jeg krysser fv 119, og nyter solstrålene noen sekunder på den åpne plassen før jeg begir meg inn på den dunkle skogsveien. Det er rart å tenke på at fram til 1908 var dette faktisk en del av hovedveien fra Moss og Dilling stasjon til Larkollen. Mange brukte naturligvis båt for å komme seg fram, men reisende som kom med toget fra Oslo måtte humpe seg nedover denne veien i hest og kjerre. Allerede den gangen var Larkollen et kjent og litt eksklusivt feriested, og jeg kan tenke meg lokalbefolkningen humret godt i skjegget av de fine fruene som måtte ta denne turen.  En flott naturopplevelse fikk de i hvert fall. Solstrålene trenger gjennom skogtaket som smale, lange engleskikkelser, og det er tusen små huler i de mosegrodde fjellsidene. Skogen på Vardåsen er en av de mest urørte kystskogene vi har i Norge. Her er det lenge siden det er blitt gjort noen inngrep. Den består hovedsakelig av furu, men med store innslag av løvtrær bl.a. eik og bøk.

I skarp kontrast står den velpleide golfparken på Evje som vi møter i nordenden av naturvernområdet. Her er også landskapet veldig vakkert, men ikke så vilt og mystisk. Jeg går ikke inn i golfparken, men følger pilen til utsiktstårnet mot venstre. Snart kommer jeg til en bratt steinrøys som må bestiges. Dette er ikke en tur som er egnet for barnevogn, og jeg merker at jeg kanskje bør skifte ut litt mer enn skoa før jeg drar på møte etterpå.

Vel oppe er det løvskogen som dominerer langs stien, og vårlig bjørkeløv gir alt et lysegrønt håpefullt skjær. Jeg følger den steinete stien på en bro over en bekk og inn i mørkere skog igjen. Med ett er jeg ved tårnet. Jeg har vært her mange ganger, men dette tårnet har en merkelig evne til å plutselig dukke opp når jeg enten tror jeg har gått alt for kort eller alt for langt.

Det er en litt bratt sti opp til toppen der tårnet står. Der er det også en fin bålplass med stokker til å sitte på. Et fint sted å stoppe i den delen av året der det er lov å brenne bål. Selve tårnet står i en stor steinur, og ble reist i 1994 som et lokalt samarbeidsprosjekt med mange lokale aktører involvert. Det erstattet et gammelt og utrygt tårn som sto der tidligere, og det sies at det denne høyden var en del av et nettverk av varder for å varsle om ufred på 1600 tallet, og kanskje også tidligere. (Derav navnet…) Det er en rekke kulturminner på Vardåsen, og jeg vil sikkert fortelle mer om dem i senere blogginnlegg. Jeg har mange fine turer her!

Så begir jeg meg opp den smale trappen opp i det 12 m høye tårnet. Jeg har fått litt høydeskrekk etter at jeg fikk barn, men dette klarer jeg greit, spesielt når jeg ikke har noen andre enn meg selv å bekymre meg for. Der oppe åpner verden seg for meg, og den skyggefulle skogen er borte. Det blåser litt og tårnet svaier mykt. Mot øst ser jeg fra denne høyden tilsynelatende uendelige skoger og jorder med få tegn til moderne liv. Det får meg til å tenke på hvordan det ville vært å leve her for 100 år siden, eller kanskje i bronsjealderen, da mennesket var en del av naturen uten å endre landskapet totalt og ugjenkallelig.

Mot vest og sør ser jeg kysten, nærmest Stangerholmene og spissen av Kollen, så Revlingen, Bastøy og Jeløya, og på andre siden fjorden Åsgårdstrand, Horten og flere steder jeg ikke helt kan plassere. Så nære og så langt unna. I mellom går en av Bastøy-fergene med folk, biler og gods over fjorden. Fra denne høyden får jeg et annet perspektiv på hvor jeg og Larkollen befinner oss i verden. «Østenfor Son og vestenfor Råde», som en av platene til Mossebandet Dusty Cowshit het. Her ligger mitt Soria Moria slott.

Jeg setter meg ned med en kopp kaffe, og ser på navnene som er risset inn i treverket på tårnet. Stygt vil kanskje noen si, men jeg liker tanken på at ungdommer har kommet opp hit og følt at de ville sette spor etter seg, at de kanskje var litt stolte av seg selv over å ha kommet hit. Eller på de som var så uendelig forelsket at de bare måtte addere sine forbokstaver mens de sto her og nøt utsikten.

Ned fra åsen tar jeg den smalere sien rett mot øst, det er ganske bratt ned og litt vått. For to år siden sprang jeg opp denne bakken, det hadde jeg ikke klart i dag! Skal jeg skjerpe meg med trening i sommer? Tror ikke det. Denne veien er vanskelig å gå, men betydelig raskere, i hvert fall nedover, og før jeg vet ordet av det er jeg nede på den gamle Larkollveien. Det har gått under en time fra jeg la i vei, selv med solid kaffepause og mye fotografering. Jeg har god tid før jeg skal rekke toget! Jeg skifter fra college-jakke til bluse, og fra joggesko til småsko og tar på meg litt leppestift. Sånn, klar til jobb! Det kaller jeg lavterskelaktivitet.

På toget oppdager jeg at jeg har litt gjørme på det ene benet av olabuksa… Det gikk sånn nogenlunde av når det var tørt.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s