Huletur rundt Teibernholmen

IMG_32502. Pinsedag møter vi (det vil si de to yngste guttene mine på 4 og 6 år, mannen min Mark og jeg) Batman (5 år) på parkeringsplassen ved Teibern. Han har også tatt med seg sin mor, som er min gode venninne Hanne og lillesøsteren på 4mnd. Han er veldig ivrig, for i dag skal han vise kameratene sine den superhemmelige hulen. Så istedenfor å ta den vanlige stien rett ned til stranda og Lille Danmark, går vi andre veien forbi den gamle kroa og inn til høyre på campingplassen. Jeg har alltid hatt litt vanskelig for å forstå sjarmen med å feriere i stasjonær campingvogn. Å være på den samme plassen hvert år, og leve tett på de samme menneskene. Det er nok ikke noe for en enstøing som meg! Allikevel når jeg ser denne plassen, der man kan skimte havet mellom vognene og omgivelsene er så vårlig grønne og fulle av fuglesang og sommerfugler at det synger i hjertet, og når men ser hvordan barna kan springe fritt omkring, utforske og finne nye venner, da tenker jeg at det er en ganske smart måte å feriere på. Hvor mye må man gi for en hytte i 100meters beltet, egentlig? Her kan man ha en for under 20 000kr i året.

«Vi har funnet hulen allerede!», hyler 4 åringen min. Denne hulen er en bit av en gammel hul eikestamme som ligger langs stien. Den kan man både gå gjennom og over, og det varer ikke mange sekundene før «Hvem er det som tramper på min bru?» gjaller gjennom campingplassen. Vi voksne tar en pust i bakken. Vi har jo gått kanskje 50 meter.

 

Neste stopp blir 3 minutter senere da vi kommer til den gamle lekeplassen ved lokalene til Arbeidernes Båtforening. Her er det husker, sandkasse med gravemaskiner, vippehuske og bord med benker. Vi innser at det bare er å kapitulere og bestemmer oss for å ta kaffen allerede her. Vesla sover godt i bæretørklet, og guttene tester ut lekene. Spesielt den gammeldagse vippehuska, som man ikke lenger ser så ofte på lekeplasser er spennende, og barna viser oss raskt og med stor entusiasme flere ulike grunner til at de er blitt sjeldne i vårt sikkerhetsfikserte samfunn, sammen med god motorikk, balanse og forståelse for fysiske lover.

Jeg har overgått meg selv og tatt med kaffe, vannflasker og noen litt brune bananer. Hanne har med saft, brødskiver og en veldig god sjokoladekake. Sola varmer i ansiktet, vi småprater og koser oss. I mellomtiden har guttene oppdaget et klatrefjell, og noen litt større jenter viser dem hvordan de kan komme helt opp på toppen. Hanne og jeg blir litt nervøse, men Mark ber oss om å la dem holde på. De må jo få lære. To sekunder etter springer han lynraskt til og hanker minstemann ned fra den tynne kanten han balanserte på. Dette ble i meste laget selv for far, og vi kommer oss videre.

Vanligvis har Hanne gått rett inn bak lekeplassen for å finne hulen, men vi blir trukket mot glimtet av vann mot nord. Her er de en liten sandstrand der ingen av oss har vært før. I dag har lavvannet gjort det mulig å hoppe ut til noen små skjær, og lagd små varme kulper. «Perfekt for Vesla neste sommer», drømmer Hanne. Hit må vi tilbake med badetøy. Vi går opp på de blanke svabergene og beveger oss mot sør og øst igjen. Larkollens geologiske historie har gitt oss noen fantastiske fargespill. «Se, skispor på fjellet!» sier 6 åringen. Strandnellik (Fjærekoll) og Natt og lyse dag (Stemorsblom) blomster villig i steinsprekkene.

Så finner vi en labyrint i bakken! Ungene hopper ned og utforsker mens de roper til hverandre at de må passe seg for Taurus og Daidalos. Mark lar seg også fascinere av løpegangene og skytestillinger fra 2. verdenskrig, og forteller om en dokumentar han har sett om hvordan tyskerne ble lurt til å tro at Storbritannia hadde planer om å befri Norge først, slik at de sendte tropper til å lage disse forsvarsverkene langs kysten vår og gjorde det lettere for de allierte å innta Normandie på D-dagen.

I mens leter Hanne etter hulen, som hun husker var like i nærheten. Vi leter i den lave furuskogen, men finner isteden en gammel gravrøys fra bronse eller jernalderen. Folk har visst alltid likt fine steder!

Etter litt romstering langs skogkanten finner vi til hulen. Jeg hadde forestilt meg noe trangt mellom noen steinblokker. Dette er en stor hall under fjellet, bunnen dekket av brunt vann. Vi forstår raskt at denne er menneskeskapt. Kanskje den ble brukt som ammunisjonslager? Jeg har søkt litt på nettet, og et sted sies det at tyskerne utvant kråkesølv (glimmer) her. Imponerende er den i hvert fall, med det høye taket, innslag av kvarts i veggene, og et fantastisk ekko som blir utnyttet til det fulle. Hanne fantaserer om en konsert på en flåte her inne mens publikum sitter oppover skråningen, men praktikeren Mark setter spørsmålstegn ved steinmassenes stabilitet ved et høyt lydnivå. Så begynner guttene å se både krokodiller og haier som beveger seg rundt i det brune vannet, og en av dem begynner å bli nervøs for at dragen som bor her snart også kommer hjem, så da er det best å komme oss videre.

Vi går langs svabergene og ser over mot Taralden. En seilbåt beveger seg gjennom det glitrende vannet som i dag ser nesten middelhavsturkist ut. Hadde en kunstner malt det, ville vi beskyldt ham for å dra sommerklisjeene litt vel langt, men naturen bryr seg ikke om sånt! Mark speider ned på sjøbunnen. Her ser det bra ut for sjøørret. Rett nok, bak neste knaus dukker det opp to fiskere. Den ene får noe på kroken, og vi følger spent med mens han han drar opp en flott flyndre.

Vi kommer til enda flere krigsminner, en levende svamp, noen pene steiner og et par gode klatrefjell til, før vi ender opp på fristranda ved Lille Danmark, godt fornøyd med en opplevelsesrik tur.

Innenfor byplanlegging snakkes det om hvor ofte man bør legge inn noe som gir en opplevelse eller et inntrykk i bylandskapet for at folk skal føle seg vel og velge å bruke beina framfor å kjøre. Her ute har naturen og historien allerede gjort jobben for oss, og så hjelper det med noen barn som ikke har lært å lukke øynene for verdens mange undre.

 

En kommentar om “Huletur rundt Teibernholmen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s