Langstranda

 

Da vi akkurat hadde flyttet til Larkollen og vi ikke kjente noen her, dro familien ofte ut på sykkeltur for å utforske området. På en av disse turene spurte vi et eldre ektepar som lukte i hagen på hytta si om de visste om en god strand i nærheten. «Selvfølgelig» sa de, «dere MÅ bare dra til Paradisbukta! Den ligger rett her nede.» Da vi vente hjemover den kvelden utslitte, lykkelig og solbrente var vi alle enige om at denne stranden virkelig levde opp til navnet sitt. Da vi senere nevnte Paradisbukta for noen foreldre i barnehagen ble vi raskt korrigert: «Det er bare hyttefolk som sier Paradisbukta, for fastboende heter den Langstranda.» Så for å bevare min «street cred» (eller «road cred» heter det kanskje i landlige strøk…), er det Langstranda jeg tok turen til i dag. Litt mindre poetisk, men like korrekt beskrivende.

Det er en veldig hyggelig sykkeltur til Langstranda dersom du tar Engholmveien ned fra Larkollveien, men i dag er jeg lat og tar bilen. Jeg tar av fra hovedveien ved skiltet til Larkollen camping (ja, den fra TV-programmet) og kjører gjennom furuskog og kulturlandskap mot havet. Rett etter krysset der Teibernveien går til venstre er det en parkeringsplass på høyre side av Nesetveien. Den er ganske dårlig vedlikeholdt, men i dag er parkeringsplassen nesten tom og jeg kan kjøre slalåm mellom store steiner og hull, og finne meg en parkeringsplass med litt skygge. Bak en bom går stien ned til stranda. Jeg tar veska på armen og vandrer inn i skogen. Det lukter mose, bartrær og nyutsprungne løv og jeg kjenner at jeg fylles av barnlig forventning. Dette er begynnelsen på et eventyr. I skyggen av trærne vokser fioler, hvitveis og engsyre. Selv noen jordbærplanter blomstrer allerede og reklamerer for sommerens søte gleder. Det er noen hundre meter å gå, så hvis man skal på tur hele dagen med en stor familie lønner det seg å pakke lett, eller ha med en transportvogn eler lignende. Jeg er for en gangs skyld alene og nyter det i fulle drag, selv om jeg blir litt vemodig når jeg ser favorittklatretreet til 6 åringen.

IMG_3091

Skogen åpner seg og jeg kan skimte havet bak en gresslette med spredte, forvridde furuer og en hekk av nyperoser. På denne sletta er det populært å sette opp telt, eller å legge håndklærne sine under strandutflukter på dager med mye vind. Her er det lunt, men jeg trekkes mot den milde havbrisen, og går på den smale stien mellom to store Rosa Rugosa som fungerer som inngangsportal til en ny glitrende verden av blått hav og hvit fin sand. Det er som å komme til Syden, eller i det minste til Danmark!

Det er lett å finne plass på stranda i dag, en kvinne ligger og leser under en parasoll, et engelsktalende par sitter på et stykke drivved og ser utover mot Sletterøyene mens de snakker engasjert om noe, en far med en liten datter ser etter skatter i vannkanten og en gjeng spiser en sen frokost på svaberget i vest. Ellers er den lange sandstranda tom. Det er tross alt bare 10. mai, selv om temperaturen er slik man ønsker seg i fellesferien. Da vil det nok bli mer folksomt, men aldri trangt, her er det god plass!

Jeg tar av meg til bikini og vasser ut i det klare vannet. På grunna, med føttene i den myke sandbunnen er det overraskende varmt i vannet. Vannet går til leggene et godt stykke før det gradvis blir dypere. Dette er noe av det som gjør stranden så populær blant barnefamilier. Her er det langgrunt nok for de minste, og dypt nok for de svømmedyktige, eller de som skal øve seg på å bli det. På sommeren er det en flytebrygge ute i vannet som er populær å svømme til for ungdommer, større barn og overivrige voksne (som meg).

Å si at jeg liker å bade i havet er en grov underdrivelse! Jeg er totalt avhengig og har i år gjort det minst en gang i uken siden oktober. Derfor er det ikke noen stor utfordring at vannet blir vesentlig kaldere før det er dypt nok til å svømme i. Kaldt er det selvfølgelig, men friskt, herlig og behagelig allikevel. Jeg svømmer litt fram og tilbake, tester de ulike svømmeartene og passer på å ikke komme alt for langt fra land. Det har aldri skjedd meg før, selv ikke da det var 10 kuldegrader, men hvis jeg skulle få krampe vil jeg ikke ta sjansen på at noen av de andre på stranda takler å svømme ut for å redde meg. Etterpå stopper jeg opp, står med vann til livet og bare nyter sola mot ansiktet, den vakre utsikten, det friske, kjølige vannet rundt meg.  Rolig puster jeg vekk stress og bekymringer. En måke lander like ved, den ser på meg som om de lurer på hva slags merkelig fugl eller fisk jeg er. «Sannelig om jeg vet!» svarer jeg den, «men jeg gleder meg til å finne det ut!».

Oppe på land kjenner jeg den gode innvendige varmen som kommer fra å ha vært i kaldt vann. Jeg tusler litt rundt på stranda og ser på skjell og steiner. En annen sideeffekt av vinterbading er at når du først har hutret rundt i bikini ubarbert, usminket, utrent og blåhvit i huden hele vinterhalvåret, gjerne til glede for frokostspisende hotellgjester, bekymrer du deg vesentlig mindre for å gå lettkledd omkring på stranda en deilig sommerdag. Jeg tørker meg, og skifter inne i sommerkjolen. En deilig forskjell fra januar er å ikke behøve å pakke seg godt inn og skyndte seg hjem til en varm dusj, men å kunne snu seg en siste gang, snuse inn sjøluften og takke farvel til Langstranda før jeg sakte rusler opp skogstien igjen med skoene i handa.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s